Oppladningen til denne sesongen skjedde i naturskjønne omgivelser på Vestlandet i Norge.

Selv var jeg ferdig med ett studieopphold i Portugal og hadde egentlig tenkt å tilbringe også sommerferien fram til skolestart i august i landet. En telefon fra Chris Gibbs om at Pompey kom til Vestlandet på pre season gjorde derimot at jeg kjapt fikk omgjort hjemturbilletten.

Etter treningskamper mot Vidar, et sammensatt lokalt lag i Kvinnherad og det daværende eliteserielaget Skeid var Pompey klare for seriestart. Deon Burton og Lee Bradbury var begge med til Norge, men ble solgt før seriestart.  Følgende elleve startet sesongens første kamp for oss: Alan Knight, Dave Waterman, Andy Thomson, Alan McLoughlin, Adrian Whitbread, David Hillier, Paul Hall, Fitzroy Simpson, John Aloisi (bildet), Matthias Svensson og Sammy Igoe. Manager: Terry Fenwick og formann med stor rett til å blande seg opp i det sportslige: Terry Venables.

 

Terry Fenwick var manager, men det var nok formann Terry Venables (bildet) som bestemte det meste.

Sesongstarten var bra. 2-2 borte mot Manchester City lot seg høre. Forventningene var også store etter en god fjorårssesong med plassering på øvre halvdel og kvartfinale i FA-cupen. Spissduoen Aloisi og Svensson var blant 1. divisjons beste og på midtbanen utmerket McLoughlin seg fortsatt med David Hillier som grovarbeider bak seg. Aloisi og Svensson startet sesongen spesielt godt med to mål hver på de to første seriekampene. 2-2 borte mot Man City ble etterfulgt av 3-1 mot Port Vale. Så stoppet det opp litt. Vi tapte for Sheffield United og ble, typisk nok, slått ut av ligacupen for Peterboro.

Mathias Svensson ( i midten)  dannet sammen med John Aloisi et fryktet spisspar. Her er han sammen med brødrene Jonas (t.v.) og Niklas. Jonas Svensson var faktisk også med på Pompeys kamper og treninger i Norge sommeren 1997.

En seier mot Oxford gjorde sitt til at supporterne fikk en liten tro på at dette kunne bli en brukbar sesong likevel, men seks strake serietap knuste kjapt alle slike tanker. Den ene australieneren etter den andre ble hentet inn (Venables var Australias landslagssjef samtidig som han var formann for oss!), men selv om noen av dem var greie nok (Foster og spesielt Aloisi) ble de aldri de klassespillerne Fenwick/Venables håpte på. Da vi slo Bury 2-0 borte i november var det vår tredje seier for sesongen og ikke overraskende lå vi på nest siste plass i divisjonen. Det eneste positive denne tiden var åpningen av en ny tribune i Fratton End.

Robbie Enes var en av flere australienere som ble hentet til klubben av Venables/Fenwick.

Da vi i januar tok i mot Aston Villa i TV-sendt FA-cup kamp var vi bunnlaget i 1. divisjon. Vi hevet oss derimot stort til denne kampen og ledet lenge 2-0. Dessverre klarte eliteserielaget å komme tilbake og fikk omkamp. Den endte som det ofte gjør, med at det antatt beste laget vant. Da cupeventyret var over var det også over og ut for radarparet Fenwick/Venables. Pessimismen lå over Fratton Park og det begynte å lukte nedrykk der vi lå nederst på tabellen. Inn kom Alan Ball. Selv om han ikke fikk noen pangstart var det optimisme rundt Fratton Park igjen. Dette var tross alt VM-helten fra 66 som hadde ført oss til øverste divisjon sist han var manager i Pompey.

Etter å ha tapt 3-1 for Crewe midt i februar så det derimot mørkt ut. Vi lå sist med syv poeng opp til sikker plass. Kunne vi klare å holde oss denne gangen? Fem seire og én uavgjort på de seks neste kampene hjalp godt på. Med innleide Steve Claridge og den innkjøpte grekeren Vlachos kravlet vi oss over nedrykksstreken. Tre poeng på de åtte neste kampene ødela. Vi var tilbake under streken og med to kamper igjen lå vi nest sist med tre poeng opp til sikker plass. Manglende cash til å hente inn Claridge gjorde at han for til Wolves, nærmest mot sin vilje, og han var savnet. En uhyre dramatisk sesongavslutning endte derimot med seier borte mot Bradford og vi berget plassen med minst mulig margin.  Ball hadde klart det nærmest umulige! Man City rykket ned til tross for at de hadde like mange poeng som oss og Port Vale + at de hadde bedre målforskjell. Årsaken til at de likevel måtte ned var regelen som fantes den gang. Antall scorede mål telte mer enn målforskjell!