Venner av Portsmouth - Pompey's Scandinavian Supporters' Club

Starten på sesongen var ikke spesielt imponerende. Vi hadde mistet stjerneskuddet Darren Anderton til Tottenham (og fått Paul Walsh hit som en del av pakken) og venstreback John Beresford til Newcastle etter fjorårets cupsuksess. Sesongen startet med 3-3 borte mot Bristol City, etter hele tre scoringer av Guy Whittingham. Vi fulgte opp med å slå Barnsley 1-0 hjemme etter nok en scoring av Guy, men så kom to strake tap på bortebane.

Med unntak av 4-0 hjemme mot Birmingham var september en dårlig måned, men ti poeng på fem seriekamper i oktober sørget for at vi var med. I november spilte vi en kamp borte mot Oxford som aldri vil bli glemt. Vi ledet 5-2 til det var få minutter igjen, men slapp inn to mål på overtid og det endte 5-5. Det skulle senere vise seg at vi hadde rykket opp denne sesongen med seier der. Vi vant tre av de fire neste kampene, og viste likevel at vi var et topplag denne sesongen. I ligacupen var vi ute etter å ha tapt 1-0 hjemme for Ipswich.

Warren Aspinall var en av våre gode midtbanespillere denne sesongen.

Etter en dårlig start på desember gjorde vi to fabelaktige kamper i jula. 4-1 hjemme mot Bristol Rovers og 4-2 borte mot sterke Derby. Selv om vi tapte 2-0 borte for opprykksrival West Ham, var januar ellers en god måned, og i februar slo vi Kevin Keegans Newcastle 2-0 hjemme. Med det resultatet ledet vi en stund divisjonen! Uavgjort mot Leicester og tap for Swindon fikk oss ned fra toppen, men nå var det opprykksfeber i Portsmouth. At vi tapte 1-0 for Brighton i FA-cupens 3. runde ble fort glemt.

Alan McLoughlin var sjefen på midtbanen, og scoret blant annet to mål da vi slo Derby 4-2 borte.

I mars viste vi at vi mente alvor og vant samtlige seks seriekamper. I april fulgte vi opp med fem seire og én uavgjort på de seks seriekampene. Problemet var at både West Ham og Newcastle også tok svært mange poeng. Da to serierunder gjensto så det likevel ut til å bli direkte opprykk. Bortekampen mot Sunderland i nest siste serierunde ødela likevel alt. Vi fikk både Paul Walsh og Guy Butters utvist og tapte 4-1. Dermed overtok West Ham 2. plassen. Med én serierunde igjen var vi likt med West Ham på poeng, men vi hadde scoret ett mål mindre enn dem. Det var antall scorede mål, og ikke vanlig målforskjell som avgjorde ved poenglikhet.

West Ham hadde Cambridge hjemme i siste serierunde, mens vi fikk besøk av Grimsby. Det begynte dårlig da West Ham og Grimsby tok ledelsen. Selv kom vi tilbake og vant til slutt 2-1. For å passere West Ham måtte vi derimot score to mål mer enn dem, eller de måtte spille uavgjort eller tape. Da det ble sagt på radio at Steve Claridge hadde utlignet for Cambridge begynte enkelte å juble på Fratton Park. Det viste seg dessverre at dette målet ble tvilsomt annullert. Helt mot slutten scoret West Ham nok et mål slik at de vant 2-0 og var sikret opprykk. Vi måtte gjennom play-off.

I play-off semifinalene møtte vi Leicester, som hadde havnet tolv poeng bak oss. Vi hadde god kontroll på dem borte, men en sent mål av Julian Joachim ga dem seieren 1-0. I returoppgjøret på Fratton Park ga Alan McLoughlin oss ledelsen, men et veldig omdiskutert mål av Ian Ormondroyd sørget for utligning. Alan Knight var ute av målet og da Ormondroyd fikk ballen og pirket den over streken var det kun én utespiller mellom ham og målet. Dermed skulle det vært offside, og dommeren innrømmet selvsagt dette i ettertid, men denne tabben kostet oss dyrt. Vi falt helt sammen og lot Leicester score en gang til. Det hjalp lite at vår nye spiller Bjørn Kristensen ga oss 2-2, for vi måtte ha vunnet 4-2 for å gå videre. Dermed endte det i tårer også denne sesongen.