Venner av Portsmouth
Lysskar 34 B,
N-5535 HAUGESUND

Med mindre annet er angitt er alt på disse sidene skrevet av
Joakim Ellingsen

Supporterklubben
Supporterunionen
Blogger
Skandinavia-mag
Supporterutstyr
Videoer/multimedia

På reisefot?
Veien til Fratton Park
Byen Portsmouth
Overnattingsguide
Pubguide
Utelivsguide
Severdigheter
Shopping

7/5 05: Pompey - Bolton 1-1

Mitt første og eneste møte med Milan Mandaric - Pompey-formannen.

Selv om ikke kampen ble den store opplevelsen var det kjekt å få møte flere av spillerne på nært hold - veldig nært hold.

Sammen med min gode kamerat Øyvind Velde tok vi fly fra Haugesund til Stanstead. Det ble den "vanlige" melkeruta sørover fra Stanstead. Flytog til Liverpool Street Station, undergrunn derfra til Waterloo station og så tog ned til Portsmouth.

Greit å ha et eple å tygge på på togturen nedover.

Kampdagen
Etter en tur ut i Portsmouth fredag kveld dro vi tidlig av gårde til Artillery Arms for å ta oss et par pints med andre Pompey-supportere lørdag formiddag. Ettersom vi skulle dele ut pris til Dejan Stefanovic for årets spiller-vinner i supporterklubbens kåring måtte vi derimot være tidlig på plass på Fratton Park. Vi forlot derfor Artillery Arms i det det begynte å bli folksomt. De vi snakket med der var derimot svært begeistret for å høre om vår supporterklubb og restopplaget på siste medlemsblad ble lagt igjen i puben til nysgjerrige fans.

Ettersom dette var sesongens siste hjemmekamp var ikke vi de eneste som skulle dele ut pris. Vi var derimot de eneste som ikke hadde en form for pokal som premie, vi kjørte med norsk akevitt påklistret en etikett som fortalte at Stefanovic var vår årets spiller. Vi hadde også med ei flaske til Yakubu, som var vår årets spiller sesongen før. Han skulle få den litt forsinket. Den fikk vi derimot beskjed om å vente med å levere til Yakubu til etter kampen. Før kampen, på gressmatte, skulle kun denne sesongens utmerkelser deles ut.

Pokalene står linet opp til de ulike kåringene.

Vi ble så tatt med til indre bane sammen med representanter fra andre supporterklubber. Der sto vi og ventet nesten en time mens vi så på oppvarmingen til lagene, juniorlaget til Pompey ta en æresrunde for å ha vunnet sin serie (bildet under) og andre supporterklubbers utdeling. Vi var de siste som delte ut. Da vi ble ropt opp var alle andre spillere gått i garderoben. Stefanovic sto igjen med oss, vekslet noen høflighetsfraser og ble tatt bilde av før han også løp i garderoben. Vi ble så geleidet over banen, av noen vakter, bort til Milton End hvor vi hadde våre plasser.
 

Juniorlaget til Pompey sitter klare og venter på å få ta sin æresrunde.

Stefanovic var vår årets spiller denne sesongen. Undertegnede til høyre.

Etter at Stefanovic hadde fått sin flaske (bildet over) var det tid for å følge kampen, som ikke hadde noen betydning for Pompey ettersom plassen var sikret. Det kjipe med å sitte på Milton End er at det er stedet med dårligst trøkk. Det er mange som ellers ikke går på kamp som sitter der og hva gjelder synging er det minimalt. Vi satt forholdsvis langt framme så vi kom tett på det som skjedde på vår side, men da Yakubu scoret vårt mål foran Fratton End føltes det så langt unna at jeg den dag i dag ikke vet hvordan han scoret.

Kort avstand fra oss til cornerflagget der Gary O'Neil her slår ballen fra.

Etter kampen, som var en foreglemmelig affære som endte 1-1, gikk Pompey-spillerne en runde rundt banen for å takke for støtten i sesongen som var gått (se bildet under).

Høydepunktet
Selv om det var kjekt å få møte Stefanovic ute på matta før kampen, skulle det bli en større opplevelse å få dele ut premien til Yakubu. Vi møtte en eldre mann ansatt i klubben ved navn Roger på avtalt sted etter kampslutt. Han fant fram akevittflaska vår, som han hadde tatt vare på under kampen. Han sa så at vi skulle følge etter han og satte av gårde forbi alt som var av vakter. Vi gikk inn i gangen ved garderobene der Sky Sports intervjuet manager Perrin mens vi passerte han så tett at vi kunne tatt på han. Flere vakter stoppet Roger og lurte på hvem vi var, men Roger bare svarte at vi var med han. Da var alt greit.

Roger gikk så inn i Pompey-garderoben, fortalte hvem vi var og slapp oss inn. Så var vi plutselig inne blant Pompey-spillerne like etter kampslutt. Noen var i dusjen, andre sto nakne og tørket seg eller var fortsatt i kampdrakt mens de pratet med medspillere. Vi slo oss ned med Yakubu. Han var en mann av ytterst få ord, men smilte og virket fornøyd med utmerkelsen. Cissé satt ved siden av han og spurte om vi ville at han skulle ta et bilde. Det sa vi selvsagt ja til. Selv om bildet ikke ble særlig vellykket (se under), er det verdt å ta vare på.

Etter at bildet var tatt kom Stefanovic bort. Han kjente oss igjen. Han tok oss i hånda nok en gang og takket for premien. Han lurte på hvor sterk den var. Da vi viste på flaska at den holdt sine 40 % smilte han og blunket lurt.

Etter å ha sagt farvel til Stef tok vi turen ut i baren. Der kom spillere og trenere fra begge lag etterpå. Jeg fikk en del av dem til å signere programmet mitt, deriblant Joe Jordan (bildet under). Da vi skulle gå ut av stadion ble jeg plutselig oppmerksom på at Milan Mandaric skulle forlate Fratton Park han også. Jeg gikk etter han for å hilse på og fikk stukket hodet mitt inn vinduet hans. Han signerte programbladet mitt mens jeg takket han for alt han har gjort for Pompey. "It's been a pleasure", smilte Mandaric og kjørte av gårde.

Som vanlig ble det en tur på byen lørdag kveld. Dagen etter var det så klart for avreise til London. Der hadde vi bestemt oss for å se Arsenal-Liverpool. Dette var sjansen til å se kamp på Highbury før den ble historie. Vi hadde ikke billett, men dro til Highbury halvannen time før kampstart. Svartebørshaiene skulle ha 200 pund per billett, men da vi 45 minutter før kampstart hadde de nede i 100 pund slo vi til. Vi kunne sikkert fått det ned i 70-80 pund om vi hadde ventet en halv time til, men vi betalte heller noen ekstra hundrelapper for å komme oss inn litt tidligere.

Kampen endte 3-1 til Arsenal og var en grei nok opplevelse, selv om det ikke var nerve i kampen her heller. Det meste var avgjort også i toppen av tabellen. Vi kunne likevel konkludere med nok en vellykket fotballtur, med garderobebesøket på Fratton Park som det selvsagt høydepunktet.

Utenfor Highbury.

Joe Jordan ledet oppvarmingen.

Primus rusler i garderoben.

Dejan Stefanovic fikk de fleste prisene, men her får de Zeeuw også en velfortjent utmerkelse.

Her står vi og venter på at det skal bli vår tur til å dele ut trofé.

Skys Chris Kamara var reporter på kampen.

Min kamerat Øyvind har manager-looken når han står klar ved innbytterbenken.

Gary O'Neil prøver seg på et frispark.

Her har Steve Stone nettopp utlignet til 1-1.

Litt ivrigere de på nabotribunen.

Her sitter vi i baren inne på Fratton Park etter kampen. De to eldre menneskene vi tar en pint sammen med er Chris (vår kontaktperson) sine svigerforeldre.

I nærheten av Highbury.

Undergrunnsstasjonen ved Highbury het selvsagt Arsenal station.

Fornøyd med å ha besøkt Hughbury før den er historie.

Plassene våre var greie, men heller ikke mer.