Selv var jeg ferdig med ett studieopphold i Portugal
og hadde egentlig tenkt å tilbringe også sommerferien fram til skolestart
i august i landet. En telefon fra Chris Gibbs om at Pompey kom til
Vestlandet på pre season gjorde derimot at jeg kjapt fikk omgjort
hjemturbilletten.
Etter treningskamper mot Vidar, et sammensatt lokalt
lag i Kvinnherad og det daværende eliteserielaget Skeid var Pompey klare
for seriestart. Faktisk var det kun Deon Burton fra dagens mannskap som var
med til Norge sommeren for seks år siden. Han ble derimot solgt før
seriestart, slik at blant de spillerne som startet sesongen borte mot
Manchester City er det i dag ikke én eneste spiller igjen. Følgende elleve
startet sesongens første kamp for oss: Alan Knight, Dave Waterman, Andy
Thomson, Alan McLoughlin, Adrian Whitbread, David Hillier, Paul Hall,
Fitzroy Simpson, John Aloisi (bildet), Matthias Svensson og Sammy Igoe.
Manager: Terry Fenwick og formann med stor rett til å blande seg opp i det
sportslige: Terry Venables.
Sesongstarten var bra. 2-2 borte mot Manchester City
lot seg høre. Forventningene var også store etter en god fjorårssesong
med plassering på øvre halvdel og kvartfinale i FA-cupen. Spissduoen
Aloisi og Svensson var blant 1. divisjons beste og på midtbanen utmerket
McLoughlin seg fortsatt med David Hillier som grovarbeider bak seg. Aloisi
og Svensson startet sesongen spesielt godt med to mål hver på de to første
seriekampene. 2-2 borte mot Man City ble etterfulgt av 3-1 mot Port Vale. Så
stoppet det opp litt. Vi tapte for Sheffield United og ble, typisk nok, slått
ut av ligacupen for Peterboro.
En seier mot Oxford gjorde sitt til at supporterne
fikk en liten tro på at dette kunne bli en brukbar sesong likevel, men seks
strake serietap knuste kjapt alle slike tanker. Den ene australieneren etter
den andre ble hentet inn (Venables var Australias landslagssjef samtidig som
han var formann for oss!), men selv om noen av dem var greie nok (Foster og
spesielt Aloisi) ble de aldri de klassespillerne Fenwick/Venables håpte på.
Da vi slo Bury 2-0 borte i november var det vår tredje seier for sesongen
og ikke overraskende lå vi på nest siste plass i divisjonen. Det eneste
positive denne tiden var åpningen av en ny tribune i Fratton End.
Da vi i januar tok i mot Aston Villa i TV-sendt
FA-cup kamp var vi bunnlaget i 1. divisjon. Vi hevet oss derimot stort til
denne kampen og ledet lenge 2-0. Dessverre klarte eliteserielaget å komme
tilbake og fikk omkamp. Den endte som det ofte gjør, med at det antatt
beste laget vant. Da cupeventyret var over var det også over og ut for
radarparet Fenwick/Venables. Pessimismen lå over Fratton Park og det
begynte å lukte nedrykk der vi lå nederst på tabellen. Inn kom Alan Ball.
Selv om han ikke fikk noen pangstart var det optimisme rundt Fratton Park
igjen. Dette var tross alt VM-helten fra 66 som hadde ført oss til øverste
divisjon sist han var manager i Pompey.
Etter
å ha tapt 3-1 for Crewe midt i februar så det derimot mørkt ut. Vi lå
sist med syv poeng opp til sikker plass. Kunne vi klare å holde oss denne
gangen? Fem seire og én uavgjort på de seks neste kampene hjalp godt på.
Med innleide Steve Claridge og den innkjøpte grekeren Vlachos kravlet vi
oss over nedrykksstreken. Tre poeng på de åtte neste kampene ødela. Vi
var tilbake under streken og med to kamper igjen lå vi nest sist med tre
poeng opp til sikker plass. Manglende cash til å hente inn Claridge gjorde
at han for til Wolves, nærmest mot sin vilje, og han var savnet. En uhyre
dramatisk sesongavslutning endte derimot med seier borte mot Bradford og vi
berget plassen med minst mulig margin. Ball
hadde klart det nærmest umulige!
