På spillersiden skjedde det lite på forsesongen. Inn kom Robert Simpson fra Tottenham. En spiss som hadde scoret i bøtter og spann for klubbens ungdomslag, men skader gjorde at han ikke fikk noe gjennombrudd der og de ga ham free transfer. Jon Gittens, Mart Poom (bildet under), Kevin Braybrook og Danny Hounsell ble frigitt. Den gode estlandske keeperen Poom måtte vi frigi for han fikk ikke videre arbeidstillatelse. Bittert når vi i ettertid har sett hvor godt han har gjort det i Premier League for andre klubber.

Til tross for kun én spillerforsterkning var det stor optimisme. Manager Terry Fenwick hadde sin store læremester Terry Venables som forholdsvis fersk director of football, og Venables var også med på treningsfeltet når han hadde tid. Med følgende elleve i startoppstillingen ble det likevel tap 3-1 borte for Bradford i seriestarten: Flahaven, Pethick, Russell, Butters, Awford, Carter, McLoughlin, Igoe, Fitzroy Simpson, Burton og Hall.

Dette ble fulgt av hjemmetap mot QPR og plutselig var vi nederst på tabellen. Laget reiste seg derimot. Ti poeng på de fire neste kampene løftet oss til øvre halvdel. Nye spillere ble også hentet inn. Venstrebacken Tony Dobson, midtstopperen Russell Perrett og vingen Andy Turner. Reservelagstreneren Martin Hinshelwood sørget også for at Fenwick hentet sønnen hans, Martin, gratis fra Nottingham Forest. En dårlig perioed med syv kamper uten seier hektet oss noe av toppen, men John Durnin og Lee Bradbury sørget i fellesskap for at Charlton ble besieret. I ligacupen hadde toppserielaget Wimbledon slått oss ut med 2-1 sammenlagt over to kamper.

Hovedproblemet til Pompey viste seg å være stabiliteten. Det gikk fra 4-0 mot WBA til å tape for lag som Oxford og Stoke. Lee Bradbury stod fram som en toppscorer og hadde en periode i oktober/november der han nærmest scoret hver kamp. I desember hentet vi også inn svenske Matthias Svensson fra Elfsborg. Han kom inn som innbytter i debuten på Bramall Lane, men ble raskt en publikumshelt da han scoret to ganger i sin hjemmedebut i 3-1-seieren mot Huddersfield. Andre nye spillere nå var stopperen Adrian Whitbread fra West Ham, backen Andy Cook fra Southampton og midtstopperen Andy Thomson fra Swindon. Formen i serien var fortsatt variabel, men i cupen slo vi Wolves 2-1 borte i 3. runde, McLoughlin og Hall scoret målene våre. I 4. runde fikk vi besøk av divisjonskollega Reading. De ble feid av banen med 3-0 etter mål av Hall, Bradbury og debutant David Hillier, som kom fra Arsenal.

Nå hadde laget virkelig funnet formen. Seks strake seire, og 3-2-seier borte mot Leeds i FA-cupens femte runde gjorde at laget nå ble lagt merke til. Bradders og Svensson gikk godt overens og Macca, Fitzroy, Hillier og Hall var gode på midten. I tillegg stod unge Perrett og Thomson fram som en god stopperduo.

Dessverre stoppet vår cupsuksess med 1-4-tap hjemme for Gullits Chelsea, direkte på blant annet NRK. Vi sluttet likevel ikke å vinne i serien og var plutselig kun poenget bak play-off. 2-1-tap borte mot Southend ødela derimot mye. Vi svarte med å slå Grimsby 1-0 i neste kamp og lå da på play-off etter den kampen. Palace bak oss hadde derimot én kamp til gode. To strake tap, for Tranmere og Charlton, ødela derimot håpet om opprykk. Vi endte derfor på 7. plass, én plass og tre poeng fra play-off. En god sesong og mange trodde Fenwick/Venables nå hadde lagt grunnlaget for en ny storhetstid for Pompey. Vi som vet hvordan det gikk sesongen etter, vet at slik gikk det absolutt ikke.