Vi er fortsatt på 90-tallet, et tiår der vi stort sett kjempet for å unngå nedrykk fra 1. divisjon. Slik var det også i 1995/96.

Som vanlig startet likevel sesongen med optimisme. Den ble styrket etter 4-2 mot Southend i ligastarten. Stjernespiss Creaney scoret to ganger, og vi var i gang. At ting ikke var som de skulle ble tydelig da vi tapte både hjemme og borte for 2. divisjonslaget Cardiff i ligacupen. At det også gikk én måned til neste ligaseier (2-0 borte mot Port Vale etter scoringer av purunge Deon Burton og Carl Griffiths) sa enda mer.

Manager Terry Fenwick hadde sagt farvel til Bjørn Kristensen, Ray Daniel, Stuart Doling, Preki, Aaron Cunningham og Darryl Powell før sesongstart, og spesielt kreative Preki var savnet. Jimmy Carter var eneste nye spiller før sesongen, men tiden skulle vise at han aldri ble noen suksess. Kort tid ut i sesongen solgte også Fenwick populære Kit Symons til Man City, og fikk Griffiths og Fitzroy Simpson i retur.

Fenwick fortsatte å deale. Han lot Creaney gå (til City også han), og fikk Paul Walsh tilbake. Walsh var elsket på Fratton Park, og regnes av mange som en av de største spillerne Pompey har hatt i moderne tid. Han viste seg dessverre ikke som den spilleren han var sist han var i Pompey. Inn kom også Martin Allen, og sammen med Fitzroy Simpson og Alan McLoughlin hadde vi nå tre meget solide midtbanespillere.

God desember
Fram til desember var det derimot lite å glede seg over. Vi var i bunn. Desember var derimot gledelig. Fire strake seire ga oss pusterom. Spesielt Simpson og McLoughlin var gode. Disse seirene førte oss også fra nedrykksplass, til midten av tabellen.

            På nyåret kom så kampen alle så fram til. Vi skulle endelig møte Southampton igjen, i 3. runde i FA-cupen. Dessverre ble det 3-0-tap, og resten av sesongen ble heller ikke mye å smile over.

            Jeg var selv over i påsken og så Andy Awford scoret sitt første mål i karrieren da vi slo Watford 2-1 borte. Vi trodde da at plassen var sikret, men da vi få dager senere satt på Fratton Park og så Pompey tape hjemme for Sheffield United var vi i sumpa igjen. Ett poeng på de tre siste kampene sørget for at vi måtte vinne i siste serierunde. Det var borte mot Huddersfield, som lå like bak play-off. Utrolig nok vant vi 1-0, etter scoring av unggutten Deon Burton.  Dermed berget vi plassen på målforskjell foran Millwall, og kunne se fram mot nok en sesong i 1. divisjon.

            Våre toppscorere denne sesongen var Paul Hall og Alan McLoughlin med ti scoringer hver. McLoughlin ble også kåret til årets spiller av vår supporterklubb.