AV ROBERT ERIKSEN

Fotball sammenlignes ofte med religion, og mange ”fotballfrelste” supportere vil nok hevde at fotball er deres religion.

Utgangspunktet for en slik sammenligning er at fotball har blitt et sentralt og viktig fenomen i vår tid, som påvirker tilværelsen til de fleste av oss, enten man vil eller ei. De fleste supportere vil da være enige i at fotball er mer enn et spill, og for mange er Portsmouth det aller viktigste her i livet. Enkelte vil kanskje til og med gå så langt i å hevde at fotball er et spørsmål om liv og død. Det er da i øyenfallende hvordan fotball minner mer og mer på religion. Fotball vekker sterke følelser, og skaper et engasjement som kan jamføres med en religiøs hengivenhet. Jeg vil også trekke frem hvordan fotball er i stand til å skape en kollektiv bevissthet ved å binde sine medlemmer sammen til et fellesskap gjennom kollektive ritualer og bruk av symboler, og hvordan fotballen gir mange supportere en struktur og rutine i deres liv, hvordan den fungerer som et fast holdepunkt i tilværelsen. Som et uttrykk for supporternes identitet, dvs. at den sier noe om ”hvem jeg er” og ”hvor jeg hører til,” dominerer fotballen livet til mange supportere og fyller deres tilværelse med mening. Ønsket med denne artikkelen er å komme med noen generelle tanker rundt hvorfor fotballen vekker en sånn enorm begeistring, og om denne begeistringen kan forklares med henvisning til religionsbegrepet?

Forfatteren Eduardo Galeano fra Uruguay trekker i boka Fotball i sol og skygge (1995) paralleller mellom fotball og religion. Galeano beskriver supporteren og fotballkampen med interessante religiøse henvisninger som kan danne bakgrunn for en sammenligning. Han skaper et bilde de fleste av oss kan kjenne seg igjen i: ”En gang i uka flykter supporteren hjemmefra og begir seg til stadion. Flaggene vaier, det lyder av bjeller, kinaputter, trommer, det regner serpentiner og papirbiter. Byen forsvinner, rutinene glemt, bare tempelet eksisterer. På dette hellige området stiller den eneste religionen som ikke har ateister ut sine guddommer. Selv om supporteren kan være vitne til mirakelet på en mer komfortabel måte foran TV-skjermen, foretrekker han å legge ut på pilegrimsvandringen til dette stedet hvor han kan se sine engler duellere mot dagens demoner i levende live. (…)Så lenge den hedenske messen varer, er supporteren mange. Sammen med tusenvis av tilbedere deler han en sikker forvissning om at vi er de beste, at alle dommere har solgt seg og at alle motstandere farer med fusk. Supporteren sier sjelden:” I dag spiller min klubb.” Han sier heller:” I dag spiller vi.”(…).” Galeano nevner i sin beskrivelse av fotballkampen både mirakler, guddommer, helligdommer, fellesskap, engler og demoner.

Det finnes en rekke interessante likheter mellom fotballens ritualer og religiøse ritualer. Jeg vil trekke frem at fotball på samme måte som religionens ritualer er en fest ladet med følelser, fylt med energi, entusiasme, glede og engasjement. Jeg vil også trekke frem at fotballfesten er preget av noe som er hellig, noe som er atskilt og annerledes enn det hverdagslige, pålagt visse regler og forskrifter. For eksempel behandles klubbens drakt og emblem, det synligste symbolet på klubben, med en viss ærefrykt. Det dras ikke ned i ”gjørma,” men heves opp i været med stolthet. Det motsatte kan man si om symboler til forhatte motstanderlag. Ritualene til dyrkelsen av Portsmouth foregår på hellige steder, et magisk sted lukket i tid og rom, hvor supporterne føler at de er del av noe større enn seg selv, en familie, hvor de er sammen med andre de kan identifisere seg med. Fratton Park kan dermed bli oppfattet som universets senter. Et eksempel på dette er hvordan stadion i større grad brukes som arena ved livets store øyeblikk, som bryllup og begravelse (askespredning). Fratton Park blir da også ofte omtalt som en helligdom, for eksempel et tempel eller en katedral, og mange drar på pilegrimsreise til sitt fotballmekka.

Kampene, spredt utover en syklisk kalender, er en veksling mellom seier og tap, frelse og fortapelse, i kampen mellom det gode og det onde. Utfallet av kampen bestemmes således av skjebnen, hvor supporterne forsøker å kontrollere lagets skjebne ved å bruke magiske ritualer. Eksempler på dette er bønn og ulike offer. De fleste kan sikkert kjenne seg igjen i hvordan de utfører bestemte ritualer før kamp, for eksempel å gå i samme tøy fra seieren helga før, spille bestemt musikk, slå av og på TV/radio, spise bestemt mat, sitte i en bestemt stilling osv. Denne listen kunne sikkert ha vært gjort veldig mye lengre, for alle supportere har sine små ting som gjøres før kamp bevisst eller ubevisst for å sikre skjebnens gunst.  

I tillegg til disse personlige ritualene har supporterkulturen også mange kollektive ritualer. Det mest fremtredende av disse er den unisone sangen på tribunen, som kan sammenlignes med kirkens salmer, hvor de troende samles i en felles røst. På tribunen samles supporterne som et brorskap hvor de kler seg likt i klubbens ulike drakter og farger, der de tas opp og blir en del av en større familie. Vi finner innen fotballkulturen også et mylder av ulike guder, engler og helgener, men også judaser og sataner. Hver klubb har sin egen rekke av slike.

Fotball skaper som nevnt et engasjement og en lidenskap som kan sammenlignes med en religiøs hengivenhet. Hvorfor vekker fotballen et slikt engasjement? Hva er det som får enkelte supportere til å følge laget sitt hver eneste uke, uansett vær og gjennom både nederlag og oppturer? Å være en fotballsupporter, vil jeg hevde, er mye mer enn regelmessige besøk på kampene, enten på stadion eller foran Tv-en. For mange supportere innebærer det å være fotballsupporter en forståelse av enhet og identifisering med sin klubb, et lojalitetsbånd som aldri vil bli endret på. Det grunnleggende etos for supporterne er lojalitet og trofasthet hvor man støtter en klubb for livet. Forholdet til klubben er som en ekte trofast kjærlighet, et konstant fenomen i tilværelsen som gir supporteren en forståelse av ”hvem jeg er” gjennom tilhørighet til et større fellesskap. Fotballen tilbyr supporterne et fast holdepunkt som de alltid kan forholde seg til.  

Det er i denne sammenheng interessant å trekke inn den tyske teologen Paul Tillich som hevder at religion er det som fullstendig gjennomsyrer tilværelsen. Religion er et uttrykk for menneskets ”ultimate concern,” det vil si et engasjement som står i sentrum av menneskets liv og som påvirker alle aspekter ved det. Dette engasjement er grunnleggende for menneskets eksistens. En slik forståelse av religion kan lett sammenlignes med det engasjementet enkelte supportere har ovenfor fotballen. Jeg vil hevde at fotballen for mange av oss er den ubevegelige kjernen i våre liv, som totalt dominerer tilværelsen og som fungerer som et utgangspunkt for alt annet. For mange supportere overgår Portsmouth alt annet i tilværelsen, og kan dermed forstås som et uttrykk for deres ”ultimate concern.”

Jeg vil også i denne sammenligningen mellom fotball og religion trekke inn den franske sosiologen Émile Durkheim som hevdet at religion først og fremst har som funksjon å binde en gruppe sammen, fordi jeg tror at fotballens viktigste funksjon nettopp er å tilfredstille menneskets behov for tilhørighet. Dette har sitt utgangspunkt i en oppfatning av mennesket som et sosialt vesen. I Durkheims forståelse av religion er ikke troen på det overnaturlige sentralt, men gruppens kollektive ritualer og dets hellige totem (dets emblem) som binder de troende sammen. Totemet er hellig da det behandles med en ærefull respekt i henhold til konkrete regler og forskrifter, og er en viktig del av de kollektive ritualene. Det fungerer som et symbol på ”stammens” forening og eksklusivitet. Ritualene og totemet skaper en kollektiv bevissthet og en forståelse av tilhørighet mellom deltakerne. Gjennom felles sang og feiring av klubbens symboler og farger samles fotballsupporterne på tribunen i en større familie. Jeg vil dermed hevde at fotballens ritualer og klubbens emblem kan skape en kollektiv bevissthet på samme måte for fotballsupporterne som ritualene og totemet for den religiøse gruppen.

Religionsmetaforen er velkjent, og dermed lett å ta i bruk når betydningen, følelsene og engasjementet ovenfor fotballen skal beskrives. I et samfunn hvor den tradisjonelle religion i mindre grad styrer livet til de fleste, er det interessant å legge merke til at det nettopp er fotballen som nå dominerer tilværelsen til så mange av oss. Det er Portsmouth som gir livet til mange supportere en struktur, som fyller det med mening. Fotballen har på mange måter tatt plassen til den tradisjonelle religionen. Spørsmålet er likevel om fotball er en religion? Selv om fotball er det viktigste i livet for mange supportere, og at flere paralleller kan trekkes, vil jeg likevel hevde at fotball ikke er en religion. Fotballen selv gir seg ikke ut for å være en religion, den er rettet mot livet her og nå. Den kan gi livet et fast holdepunkt og den kan bekrefte supporternes identitet, men den søker ikke å gi svar på såkalte eksistensielle livsspørsmål; som å forklare skapelsen av jorda, livet etter døden osv. Samtidig er ikke fotballens ”guder” og ”engler” guddommelige i tradisjonell forstand, da det er forskjell på å være Gud og gudbenådet. Innen fotballen finnes det da heller ingen utarbeidede og formulerte læresetninger som henviser til en overnaturlig dimensjon. Likevel er det interessant å legge merke til hvordan religionsmetaforen brukes for å beskrive en lidenskapelig interesse for fotball. Det sier mye om hvordan vi forstår både religion og fotball i dagens samfunn. Fotball er muligens ikke en religion etter tradisjonell målestokk, men den fyller livet til så mange supportere med mening, og er viktigere enn alt annet på denne jord så sammenligningen er ofte naturlig.