Jeg skal her skrive om mitt seneste besøk i Portsmouth, men har lyst til å fortelle litt om meg selv først. Selv om jeg har passert 30 år, er min fartstid som Pompey-supporter ikke spesielt imponerende. Men min interesse for engelsk fotball har jeg hatt siden jeg var  6-7 år. Og når West Ham banket Arsenal i FA-cupen i 1980 var det laget fra Øst London som skulle bli ”mitt lag” i mange år framover. Jeg så min første kamp i England på Upton Park i 1989, og det svarte til alle mine forventninger.

Siden har det blitt mange turer, og jeg har vært på 24 forskjellige baner i England. Steder som Villa Park, Stamford Bridge, men også på Underhill (Barnet). Å stå på Underhill en kald januar ettermiddag og se dårlig fotball og drikke dårlig te har også sin sjarm. Når man blir så ”gammel” som meg får man også et nostalgisk forhold til de gode gamle dager. Nå er dessverre ståplassene borte, og når sant skal sies er det ikke mye stemning igjen.

Derfor forsvant mye av interessen min for West Ham og engelsk fotball når Taylor-rapporten og Sky Sports kom inn tidlig på 90-tallet og forandret over hundre år gamle tradisjoner nærmest over natten. For meg er fotball en livsstil, og det handler om alt fra hvordan jeg går kledd til hva slags musikk jeg hører på. Med andre ord treffer du ikke meg på Fratton Park iført en replica-trøye og annet krims-krams fra supportersjappen. Kommersialiseringen av engelsk fotball har gått altfor langt uten at også jeg skal være med å støtte dette.

Selv om interessen min var dalende fortsatte jeg å reise over for å se noen kamper. Ved en tilfeldighet så jeg Crystal Palace –Portsmouth i 1996. Jeg skulle egentlig se Hammers-Spurs, men etter at svartebørshaiene utenfor Upton Park prøvde å flå meg, bestemte jeg meg for å se en annen kamp i London. Jeg endte opp med å kjøpe billett blant Pompey-fansen, og hadde egentlig ingen forventninger til kampen. Det som ble vist på gressmatten var heller ikke mye å skrive hjem om, men jeg ble positivt overrasket over de høylydte Pompey-supporterne som sang uavbrutt i 90 minutter. Derfor bestemte jeg meg for å ta turen til Portsmouth neste gang jeg skulle til England.

Tre måneder senere satt jeg på toget fra Waterloo med retning sørover. Og jeg angret ikke etter mitt første besøk i byen. Både banen og pubene hadde en fin gammel engelsk atmosfære. Siden har jeg reist to til tre ganger hver sesong for å se Pompey, og jeg har nå blitt Pompeygutt på min hals. Jeg har etter hvert fått god kontakt med flere lokale Pompey-supportere som jeg besøker hver gang jeg er der borte. Jeg har også hatt besøk av noen av dem her hjemme i Bergen.

Seriestart

Vi var fire stykker som bestemte oss for å få med oss seriestarten mot Nottingham Forest. Etter at Harry hadde viftet med sjekkheftet i hele sommer, var forventningene for store til at vi kunne sitte hjemme når serien startet. Vi var fire unge og feststemte som ankom London torsdag ettermiddag. Tre av oss holder med Pompey, mens vi hadde med oss en førstereisgutt med Man City-sympatier. Han om det. Ut over kvelden ble det heftig festing på byens nattklubber før vi kom oss tilbake til hotellet i hver vår pirattaxi. Min romkamerat hadde selvfølgelig sovnet som en stein på rommet og kunne ikke låse opp. Etter å ha vekket hele hotellet med banking og roping, kom resepsjonisten løpende med nøkler. Han var ikke blid og var helt rød i ansiktet. Da han fikk opp døren og måtte tråkke over kameraten min som lå overstadig beruset på gulvet, kun iført truse, fikk han nok og sa vi var heldige som fikk overnatte der til neste dag. Men da jeg klappet han på skulderen og sa jeg var glad i han, roet han seg ned….

Fredag satt vi 300 pund fattigere på toget på vei til Portsmouth. I Havant, stasjonen før Fratton, skulle en kamerat fra Portsmouth (Dave) plukke oss opp. Først tok vi en øl på stasjonen der fikk vi siste nytt fra Portsmouth – Dean Burton hadde signert en låneavtale for Portsmouth og var spilleklar mot Forest. Én øl ble til tre før Dave tok oss med dit vi skulle bo. Fotballbilletter og overnatting er alltid ordnet for oss når vi kommer til Portsmouth, og det er like moro hver gang å bli tatt så godt imot. Fredag kveld ble vi tatt med på pubrunde av kjente i byen. Vi endte opp på Walkabout, hvor vi ble til stengetid. Deretter var det curry som var på våre lepper. Curry er ubeskrivelig godt når du er full og sliten.

Dave vekket oss altfor tidlig lørdag morgen. Formen var ikke bra og fotball og mer øl var ikke det første jeg tenkte på da jeg slo opp øynene. Etter en rask dusj, var vi på vei til Weatherspoonspuben i sentrum, hvor vi skulle treffe flere kjente fra Portsmouth. Vi tok taxi opp til banen og lesket oss på forskjellige puber rundt banen i timene før kampen. Alle vi snakket med hadde virkelig tro på laget denne sesongen. Med alle innkjøpene og Harry og Jim i førersetet, var det play-off kampen i Cardiff neste år alle snakket om.

Rammen rundt kampen var bra: Utsolgt på Fratton Park, fint vær og høy stemning. Noen utfyllende kamprapport gidder jeg ikke å skrive her, men jeg kan love vi har fått mye kvalitet for pengene Harry har brukt. Spesielt imponerte Merson og Taylor meg. Paul Merson blir veldig viktig for Pompey i år. Han har en enorm arbeidskapasitet og var veldig sentral. Vi får krysse fingrene for at han ikke blir skadet, for det vil hele laget og spillestilen lide for.

Selv om Forest var middelmådige, så jeg klare fremskritt fra forrige sesong. Det ble 2-0, men seieren kunne vært større. Etter kampen satte vi kursen til sentrum for å feire. Vi hygget oss på forskjellige puber, før vi endte opp på nattklubb i Gunwharf. Vi snakket om play-off før kampen, men nå var det direkte opprykk som gjaldt. Tror også europacup ble diskutert utover kvelden.

En perfekt dag ble selvfølgelig avsluttet på Baltihouse for mer curry. Søndag tok Dave oss med på frokost, før vi tok toget opp til London. Det sterkeste som ble drukket på søndag var kaffe, av ymse grunner.

Mandag var det tid for hjemreise og det var en sliten, men fornøyd gjeng som kom hjem til Bergen. Dette var min første tur denne sesongen, men det blir garantert flere. Jeg tror vi har noe stort på gang, og jeg vet at dette laget er blant de fem-seks beste i Nationwide. Det gjelder bare å få det beste ut av laget, så spiller vi i Premier League neste år.  

Play up Pompey!

IMPONERTE: Paul Merson blir svært viktig for Pompey i år mener Tommy Arnesen